panikkangstpoesi

så våkner jeg suger i meg sigarett etter sigarett titter nervøst utover vannet utover vannet krusningene bølgeslagene mot svaberget jeg håper inderlig at jeg en dag kan dø i en båt som blir slått til pinneved mot et berg langs kysten og krusningene fader ut i tåkeheimen av sigarettrøyk og glør og jeg tenker at det ligger ingenting her for meg samtidig som alt ligger til rette for snart å kunne la være med å riste meg i søvn og bråvåkne natt etter natt

noen morgener ser jeg askebegeret vippe på kanten ned mot gulvet og jeg tenker på meg selv ved stupet vippende dirrende skjelvende og jeg lurer på om jeg hadde gått i tusen knas som keramikk mot flisgulv som minner fra barndommen som porselen mot kjøkkenveggen som tenner mot bordplaten av kirsebær

her ligger jeg gapende med ansiktet mot luften og prøver å fange en krakilsk lyspære jaget av fluer

morgen

jeg skvatt da jeg våknet noen hadde dratt bort det grå sløret fra vinduet og verden tittet inn skrikende gjennom fliken i gardinene

jeg husker hvordan det var før forvirringen det første halve minuttet etter man våkner et nytt sted

den fremmedgjorte følelsen

følelsen av å ligge bak-frem opp-ned

på gulvet i stuen står en kaffetrakter

og på veggen henger et bilde jeg kjenner igjen

en mann med skjegg jeg tidligere kalte far

stup

jeg dirrer sakte mot kanten

later som jeg faller

en stripe horisont

det er måneder, jeg vet ikke, kanskje år siden sist jeg beveget meg på utsiden av bygrensen

det er noe fremmed der, noe altfor stille, en fred jeg minnes å huske fra en gang på åttitallet

det er måneder, kanskje år siden sist jeg tok buss; utenfor farer alt av gårde, jorder, biler, trær, noen digre, nesten prehistoriske bregner

jeg føler meg fremmed,

fremmed, rastløs, overveldet

det stikker i hjertet når jeg forlater byen, jeg vet ikke om det er godt eller vondt

men noe er det

det er sikkert år siden jeg kunne se dette; en stripe horisont

et sted bak noen trær ser jeg havet, jeg kan se hvitt skum, eller kanskje en seilbåt vaklende i vinden;

det er sommer og utenfor byen lever det fortsatt folk

og jeg rister av spenning

(og kanskje abstinens)

jeg har arvet et hus

Det er kanskje på tide at jeg introdusere meg. Jeg heter ikke bendik. Jeg heter johan. Med trykk på jo.

JO-han.

Jeg er 42 år, lever fra hånd til munn, for å si det pent. Jeg prøver å skjerpe meg, og det er mulig at jeg får muligheten nå. Jeg har arvet et hus.

Jeg har arvet et hus langt på utsiden av byen, et sted ved vannet. Jeg har arvet et hus, en god slump med penger og en katt. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det.

Første tanke var å selge huset, drukne katten, og kjøpe knark for penga. Men jeg skal prøve å la det være. Andre tanke var å sove igjen. Et sted hvor ingen kjenner meg, kunne freshe meg opp og gå en tur på den lokale butikken. Gi alt en sjanse.

Vi får se. Gi meg gjerne noen tips.

klokken fire i natt våknet jeg igjen og det var mørkt det var kaldt det var snø øvealt som det heter i sangen

og brugata lå der som et slags byens rasshøl som hadde åpnet seg mot meg og jeg tror jeg kastet opp et sted mellom To Kokker og Teddys Softbar; jeg husker jukeboxen og dyre halvlitere til kåbbåifrokosten

noen netter sovner jeg, noen netter svetter jeg, og her en natt, kvart over tre ringte jeg sønnen min fra en telefonkiosk, 16 år, 3. februar, han ba meg dra til helvete

rottene fra kebabsjappa pilte over veien, jeg fyrte meg en feit en og kortsluttet under månen et sted

noen ganger våkner jeg av hodeverk og angst

noen ganger våkner jeg av at jeg rister av at jeg skjelver og at veggene dirrer

noen ganger vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, hvor jeg skal slutte, jeg har visst finni meg sjæl,

jeg har begynt å undre på om jeg passer inn her, om det er noe som ikke stemmer

det er noe som ikke stemmer, jeg liker ikke denne verden, denne verden liker ikke meg

og jeg tenker sånn, hver dag, pompøs og jævlig som jeg er, og hver dag er en jakt, jeg leter etter ting som ikke finnes,

kvinner jeg har drukket bort, latt dem ligge igjen som stier av slakt etter meg

jeg har vurdert fallet; det lange, raske adrenalinkickspisende smellende fallet med vind i håret luftoppblåste kinn

noen ganger våkner jeg; alene og jeg kan kjenne lukten av at jeg har levd og jeg liker det ikke, men jeg elsker det;

å sovne under åpen himmel drømme meg bort til et ørretfiske der jeg kjenner lukten av trær og bål

der jeg følger spor og gjengrodde stier

jeg ikke burde følge

og det snør så langsomt at du tror det svever

ingen morgen er den samme som noen tidligere og jeg har latt meg forføre av ansiktene i gatene, det har begynt å bli kaldt, jeg fryser ikke men jeg svever over bakken, og har fått meg en halv flaske kalinka som smaker dritt, men  det er bedre enn å sile rødsprit gjennom loffen, jævlig klein måte å ødelegge en god loff på,

og jeg har kjent at det begynner å rime på benkene om morgenene, sent på kveldene, og jeg har finni meg en sovepose som funker

Kongens Gate, Prinsens Gate, Henry Street et sted i Irland, den grønne stolen, silhuetten av en kvinne med en kniv, jeg veit ikke, jeg tror jeg vil tilbake til Bergen

konkludere meg at nygårdsparken ikke er noe sted for meg lenger, finne meg et hjem, sovne under hvite lakener i hvite sengetrekk og våkne uten disse jævlige hjerteklappa;

some nights my heart pounds like thunder

I don’t know why it don’t explode

det gjør ikke vondt

jeg tenker at sprøyta penetrerer huden som jeg penetrerte deg,

det var da

så jeg slipper meg fra takrennen, lander mykt over hagen, snur hodet, skraper meg i en tornebusk, det gjør ikke vondt tenker jeg

lar vinden danse i håret, ruller meg rundt, avstedløpende som en okse over grønne sletter

jeg har sett slettene, hørt lydene, virvlet lauvet rundt hodet

jeg vet ikke hvem det er, vet ikke hvor jeg er

men jeg håper

legger meg til rette, benken gnager i ryggen, hører lyden av bussene, knirkingen fra trikken, det ligger noe i luften her, et ønske om vår, et ønske om høst om sommer og vinter, en lengsel til landene der bak,

jeg har stukket sprøyta i åra, og jeg tenker den penetrerer huden som jeg penetrerte deg;

det var da, det var da tenker jeg,

jeg har heldigvis spart et halvt G i en papiravisbit oppi en fyrstikkeske

og alt ekstra kommer godt med

når det lukter morgen i byen,

når drømmene har lagt seg,

ansiktene har smeltet sammen

og jeg har forsvunnet ut et vindu som ikke eksisterer

jeg har tvinnet armene mine rundt deg så du ikke forsvinner

det svir i øynene og jeg tror jeg har gjort dette før;

sett det samme, murstein, brosteinstyggiser,

jeg har kastet armene mine ut i sorte hull,

latt hodet suge seg ut ventiler, jeg har vrengt meg,

tvinnet armene mine rundt deg så du ikke forsvinner,

jeg har sunget denne byens sanger full av faenskap, danset sigarettstumpene inn i øynene deres

jeg har tynnslitte nerver totusentrehundreogsytti tabletter å svelge de neste 365 dagene jeg spiser ikke lenger kan noen være så snill å hjelpe meg ut av dette kosmiske kaoset jeg glemmer hele tiden hva du heter hvordan du ser ut hvem du er sammen med hvorfor du er her hva vi kan gjøre for at jeg forsvinner ut av horisonten der den bøyer seg og verden deler seg i to med piggtrådgjerder giftoaser dansende alver jeg har danset meg gjennom denne byen på vei til randen av helvete; kanskje et sted i frankrike et sted i italia nord kanskje der vi glemmer hva vi skal og lar dagene drive seg selv

iblant skulle jeg ønske at det fantes et sted å sove; der man lukker øynene

og forsvinner